Om meg

Jeg ble født 05. august 1988 og vokste opp i skogen på Svea i Lunner kommune, langt fra nærmeste nabo. Der bodde jeg sammen med foreldrene mine, Jane og Frode, og søstrene mine, Stine Merethe og Iselin. Jeg var den mellomste i søskenflokken, og var så heldig å få være både lillesøster og storesøster, med alle gleder og utfordringer det førte med seg.

Svea var lenge et lite paradis for meg. Jeg har aldri vært spesielt sosial og trives godt i eget selskap, så for meg var det perfekt med stor tumleplass og det ga meg en følelse av å være fri. Jeg gikk lange turer i skogen med katten min, Zorro. Jeg klatret i trær, bygget trehytter og fikk utfolde meg fritt på et ubegrenset areal. Det fikk kreativiteten  til å blomstre, og gjorde meg til både oppfinner og kunstner. Oppfinnelsene var kanskje ikke så gode, men kunstneren i meg utviklet seg og jeg innså at hendene var mitt sterkeste verktøy.

Skoletiden var på mange måter tøff. Jeg ble mobbet hele veien og hadde få gode venner – de kom og gikk, og jeg slet med å opprettholde vennskapene. Det var nok staheten min som fikk meg gjennom det, men jeg sitter igjen med mange usynlige sår og få gode minner. Det var litt bedre på ungdomsskolen enn på barneskolen, takket være Hanne, som ble min beste venninne gjennom flere år. Hun forsto meg og aksepterte meg, og gjorde meg sterkere. Vi begynte på videregående sammen, og overgangen ble dermed lettere for meg.

Valget falt naturlig nok på den treårige linjen «Tegning, form og farge», da kunst hadde blitt en stor lidenskap. Jeg ønsket å bli billedkunstner, men til tross for at jeg gjorde det godt på skolen og var en av de beste i klassen, ble det for vanskelig da jeg skulle videre i utdanningen min. Jeg turte ikke å flytte og begynne på ny skole alene, så jeg valgte å ta meg et friår etter fullført videregående. Friåret ble fort til flere, og jeg kom meg aldri tilbake på skolebenken.

Etter en stund flyttet jeg til Skogn i Nord-Trøndelag, hvor min daværende kjæreste bodde, og der begynte jeg også å skrive. Min mor er forfatter og fikk forespørsel om å skrive en hesteserie for forlaget sitt, men da hun fikk avslag, tok jeg over idéen og gjorde den til min egen. Serien ble antatt og slik ble «Hest og hemmeligheter» til. Da den første boken ble utgitt, var jeg tjueen år gammel og kunne smykke meg med tittelen som Norges yngste serieforfatter gjennom tidene. Jeg skrev fjorten bøker på litt over to år, serien solgte godt og ble regnet som en stor suksess.

Mens jeg skrev siste boken i serien, gikk jeg gjennom et samlivsbrudd og flyttet tilbake til Hadeland med hunden min, Babe, der vi hørte hjemme. Snart møtte jeg Tony og ble hodestups forelsket, vi ble kjærester og samboere. Året etter støttet han meg gjennom utredningen hos nevropsykolog, da jeg alltid har følt meg annerledes og trengte noen svar for min egen del. Jeg fikk diagnosen Asperger syndrom, og endelig falt puslebrikkene på plass.

Videre valgte vi å skaffe oss Dexter, slik at Babe skulle ha en lekekamerat. Deretter kjøpte vi oss hus på Grua, og i oktober 2014 ble vi foreldre for første gang. Solstrålen fikk navnet Tiril, og i mai 2017 ble hun storesøster til herlige Jenny. Så nå er jeg mamma på fulltid, og det er den mest krevende, fantastiske og givende jobben jeg noen gang har hatt.

Alle disse årene og opplevelsene har formet meg til den personen jeg er i dag, og med morsrollen har noen interesser forsvunnet og nye kommet til. Jeg er opptatt av miljø- og dyrevern, forsøker stadig å forbedre meg og ta gode valg for kloden og dyrene. Kunsten er lagt på hylla, og jeg bruker heller fritiden min på å strikke, sy og lese om alt fra fantasty til barnepsykologi. Men størst av alt er lidenskapen for å skrive, og den brenner sterk selv om jeg ikke har skrevet på mange år. Akkurat nå har jeg nok med å være mamma, denne tiden går så altfor fort, men én dag skal jeg skrive igjen og jeg har mange, mange idéer!